En stormfull lørdag

For ikke mange ukene siden tenkte jeg en dag at det er så vindstille om dagen...
Det skulle jeg ikke tenkt... Det gikk ikke mange dagene så var stormen over oss... Litt skummelt når man har så mange store, høye trær omkring som truer både garasje og hus... Havemøblene ble satt godt i le, potter også, bilene ble parkert på plenen i trygg avstand fra både takstein og trær. Så var vi klare...
Stormen kom over oss om kvelden søndag, og dro videre neste morgen. Jeg våknet litt på seks, lå og hørte stormen der ute, og tenkte med meg selv: "Skal jeg virkelig ut og kjøre i denne stormen...? Tror ikke det..." Det har jeg nemlig gjort før, og det frister ikke igjen. Jeg tok meg god tid, stod litt senere opp, og så hørtes det ut som om det løyet der ute. Så da tok jeg sjansen, og kjørte av gårde til jobb, litt senere ute en vanlig.
Det var ikke de store ødeleggelsene hjemme hos oss denne gang; har kun sett ett stort tre som har gått over ende, i skogen på andre siden av garasjen, i trygg avstand.
Og den har fortsatt, vinden... Hver dag en uke har vinden herjet løs; den river og sliter, hyler og uler, trærne bøyer seg og knirker faretruende, vedskjulet knaker i sammenføyningene, rusk og rask virvler bortover bakken, kvister brekker av trærne og faller mot bakken, det smeller i takplatene på terrassen, det klirrer i lyskjedene vi har hengt opp, flaggsnoren smeller mot flaggstangen... Alt som høres er bråket vinden lager... Dyr og fugler er stille; ingen småfuglers ivrige kvittring å høre, ingen skrikende og flaksende fasaner, ingen ørner som skriker langt der oppe fra, ingen ugler å høre om kvelden... Kun vinden...
Sånne dager er det best å holde seg innendørs, nyte varmen og kosen, og la storm være storm...